En 45 ft. katamaran av typen Lagoon skulle hentes i Les Sables-d’Olonne, ca. 30 nm nordvest for La Rochelle, i Biscayabukta og seiles opp til Tromsø.
Reiseruten
En nydelig båt med alt da kan tenke deg av utstyr. Klikk på lenken under bildet! Turen gikk via Irland, Hebridene og Shetland. Men la meg ta det fra start.
Onsdag 9 juli gikk flyet fra Torp. Avg. kl. 11:05 Ankomst Paris, Charles De Gaulle 13:25. Veldig greit å reise fra Torp ved Sandefjord. Tog fra Tønsberg og skyttelbuss mellom stasjonen og flyterminalen. Vel ankommet var det å få seg en taxi til Paris Montparnasse hvor mitt tog skulle få meg ned til kysten. Jeg hadde god tid fra jeg landet til toget jeg skulle nå, trodde jeg. To timer burde holde. Normalt ville taxituren tatt max en halv time men slik gikk det ikke. Kø kø kø! Jeg kom fem minutter for sent til toget og det ble da tre timer venting på neste direkte tog. Jeg ankom ikke Les Sables-D´Olonne ved Biscyakysten før i 23 tiden. Taxi til marinaen, hvor Kurt Arild, Frank og August ventet på meg. Apropo taxi. Der er det bare gangbar mynt som gjelder. Kort? Nix! Sånn er det forresten i de fleste land nedover.
Det var stille og fredelig i marinaen og hverken vått eller tørt hadde man rukket å få kjøpt inn så det ble køya i 01 tiden.
Neste dag var det i gang med proviantering og innkjøp av diverse utstyr.
ILE D´YEU
Den 11 juli satte vi seil. Vi valgte en kort dag bare for å komme i gang og gjøre oss kjent med båten. En frisk vestlig vind. Vi gikk inn til ILE´YEU, en øy bare 10 mil fra fastlandet. Det gikk mot helg og Franskmennene hadde begynt litt feiring av nasjonaldagen noen dager på forskudd. Vi trodde i alle fall det var derfor. Fyrverkeri i lange baner og folkeliv i gatene. Trivelig sted hvor vi tok en dag ekstra her.
Søndag 13. juli satte vi kursen nordvestover. Langs kysten gikk det haugevis av raketter til vers. Etter ett døgn og 160 nm rundet vi ILE D´Ouessant på vestspissen av Frankrike. Ca. 20 nm sør før det måtte vi passere Chausse De Sein. Et sted med voldsomme havstrømmer. Der bør man være på rett sted til rett tid, for å si det sånn. Er det uvær så er det rett og slett farlig farvann. Når det er sagt så er området rundt ILE D´Ouessant like utfordrende.
Vel, vi hadde bestemt oss for å ta på «syvmilsstøvlene» og kurset videre i vei direkte til Dublin. En strekning på ca. 460 nm fra der vi startet. Før vi kom så langt måtte vi selvfølgelig krysse Den Engelske Kanal, passere Lands End og bryne oss på Irskesjøen, eller for å være mer presis, Bristol Channel, som det heter mellom Lands End og Wales.
Vi kom inn mot Land End sent på kvelden. En god del strøm og masse fiskefartøy på kryss og tvers. Her er det bare å takke for den teknologiske utviklingen. Uten AIS (Automatic Identification System) hadde det vært mer en spennende å navigere seg mellom et virvar av båter på kryss og tvers.
Den beryktede Bristol Channel viste deg fra godsiden og ferden videre om mot Dublin gikk uten de store hendelsene.
Det bades ytterst i Den Engelske Kanal
Jeg glemte forresten å ta med noen ord om strekningen over Kanalen. Strålende solskinn, men lite vind! Frank er ivrig sportsfisker og det ble gjort flere forsøk, men ingen napp. Utstyret var på topp og som fiskesultne seilere vi var fikk fiskeren «passet påskrevet» da det ikke ble noe! Adspredelsen halvveis over ble til å benytte anledningen til et bad på grensen mellom Fransk og Engelsk farvann.
Vi ankom Dun Laoghaire Harbour like utenfor Dublin på morgenkvisten den 17. juli.
Dun Laoghaire Harbour, Dublin
Havnen med enorm stort mollo anlegg som er helt avgjørende for at denne havnen i det hele tatt kunne utvikle seg til å bli den viktigste tilknytningen over til til Wales. Korteste vei er over til Holyhead, sørøstover ned til Fishguard eller nordøstover til Isle of Man. Disse stedene besøkte jeg i 2011. Det er også fergeforbindelse til Liverpool. Når vi snakker ferger så er det i en litt annen kategori en her hjemme. Noen tradisjonelle saktegående, men også monsterferger som går i 40 knop! Selv Color Speed mellom Larvik og Danmark blir puslete til sammenligning.
Dun Laoghaire Marina. Rød pil
Dun Laoghaire Marina blir liten inne i selve Harbour
Et utmerket sted og med flott utgangspunkt for tur inn til selve Dublin. Togstasjonen ligger like ved marinaen og turen inn tok 20 min, om jeg ikke husker feil. Ingen Wifi som rekker ned til båtene. Du må opp Harbourmaster kontoret for å få dekning.
Vi tok en tur inn til Dublin. Besøkte bl.a. berømte Tempel Bar (http://www.thetemplebarpub.com/). På denne baren står gjeldene rekord i sammenhengende gitarspilling på nesten fem døgn!
«The longest marathon playing guitar by an individual is 114 hours 6 minutes 30 seconds and was achieved by David Browne (Ireland) at the Temple Bar Pub, Dublin, Ireland, from 12 to 17 June 2011.» Guinness World Records.
Det ble også en tur innom, etter sigende, verdens eldste pub, Brazen Head,(http://www.brazenhead.com/) est. 1198. Ellers ble det City Sightseeing rundt om i byen. Vi skulle også innom Guinness gamle anlegg for å smake og se, men var akkurat litt for sent ute. Historien: http://www.guinness.com/en-row/thestory.html. Dublin er en veldig trivelig by så dagen gikk til fort.
Dagen etter våknet vi til tåke. Spørsmålet skal vi dra videre eller ta en dag her i Dun Laoghaire? Vi gikk opp i byen for å se oss rundt og proviantere. Tåken lettet og det ble riktig fint og varmt. Vi fant en bra «godtebutikk» med mye snacks! Det gikk noen lapper i Mustoklær! Musto har blant det beste innen seilklær til alle forhold, for de som ikke har hørt om merket. De er forresten hovedsponsor til årets «Volvo Ocean Race». http://www.volvooceanrace.com/en/home.html.
Dagen etter, altså lørdag den 19. satte vi kursen videre nordover. Next destination: Port Ellen ca. 150 nm.
Relativt rolige vindforhold. Vi gikk opp mot Kintyre på Skotsk side, rett øst av Belfast, for å være på rett side av seperasjonssonen når vi passerte Belfast. Etter ett døgn kunne vi kunne vi klappe til kai i Port Ellen på Isle of Islay. Sørvest for Jura.
Isle of Islay og Port Ellen
Isle of Islay er en del av de sørlige Hebridene og er bebodd av 3250 personer. The Isle of Islay er også kalt dronningen av Hebridene. Med 8 virksomme whisky destillerier, et fantastiske landskapet, fantastisk dyreliv og svært vennlige og gjestfrie mennesker.
Om Islay: Isle of Islay er den sørligste øya i Indre Sør-Hebridene i Skottland, og ligger i Argyll og Bute. Isle of Jura, Kintyre halvøya og Nord-Irland er Islay nærmeste naboer. Forresten, er den riktige uttalen for Islay Eye-la.
Vi ankom på formiddagen 20.7. Ikke noe form for gjestehavn for større seilbåter. Er man heldig kan det være mulig å legge til med en 40 ft. på «hammerhead» på en av de små «Pir». Vi tok sjansen på å legge til på en ledig plass for lokale fiskebåter. Her fikk vi bunkret vann før vi tok en spasertur og fototur i denne lille fiskelandsbyen. Det var søndag og ganske stilt, men mulig å proviantere litt.
Destilleriene som ligger lettest tilgjengelig her på sørsiden av øya er Laphroaig, som vi besøkte litt ut på dagen. I Wikipedia kan man lese: «Navnet Laphroaig er antagelig av gælisk og norrøn opprinnelse og betyr «Den vakre dalen ved den vide bukta» («-phroaig» tilsvarende «breivik»). Destilleriet ble grunnlagt i 1815 av brødrene Donald og Alex Johnston. I 1847 falt Donald ned i et whiskyfat og druknet, noe som også i whiskymiljøet må betraktes som et svært uvanlig dødsfall.». Litt lenger øst finner vi det kjente destilleriet, Lagavulin. Det ble en fin dag med prøvesmaking, historiefortelling og omvisning. Det var litt flaks at vi havnet akkurat der for da vi gikk rundt i Port Ellen for å forhøre oss om det gikk buss eller noe for å få gjort et besøk var det ikke så enkelt siden det var søndag, men vi traff en kar som drev på i sin villahage. Han slapp det han hadde, smilte og sa «jeg kan kjøre dere»! Da vi skulle tilby betaling, ble han nesten fornærmet. Det var helt uhørt at han skulle ha noe for tjenesten.
Port Ellen
Fargerik hage
Byen Byen Port Ellen ble etablert i 1821 av Walter Frederick Campbell.
Whiskykjelleren hos Laphroaig
Da vi kom tilbake til båten fikk vi vite at fiskebåten som hadde kaiplassen der vi lå, var ventet inn tidlig på kvelden. Vi kom oss ut og fant oss en bra ankringsplass i en bukt litt vest for havna. Vi tok kvelden der og litt prøvesmaking på singel malt fra Laphroaig ble det den kvelden.
Vi våknet til nydelig vær og vi fant ut at vi skulle seile til Loch Spelve, en lun fjord vest på øya Mull. Underveis ble det et stopp i Port Askaig. Egentlig bare et fergeleie med forbindelse til øya Jura. Men det var både en liten pub, svært enkel kolonialforretning med litt suvenirer og annet krimskrams. Det ble en is og en flaske lokal øl før vi dro videre.
Innerst i Loch Spelve
På ettermiddagen den 21.7 kastet vi anker innerst på nordsiden i Loch Spelve. Utrolig idyllisk sted. Ikke en lyd å høre bortsett fra elvemunningen til Lussa River. Etter å ha vært i farvann nesten to uker hvor man ikke var i tvil at det var havet man ferdes på, var dette en nydelig avveksling.
Tobermory
En perle nord på Isle of Mull. Fine seilforhold denne dagen. Ankom 22.7. Flott havn og tett i tett med båter i bøyer utenfor. Gode fasiliteter. Anbefales om du seiler i området. Dette er et sted som også blir flittig besøkt av lokale seilere.
Tobermory er «hovedstaden» på Isle of Mull i det skotske indre Hebridene. Det ligger i den nordøstlige delen av øya, nær den nordlige inngangen til Sound of Mull. Med en nåværende befolkning på ca 700 ble byen grunnlagt som en fiskehavn i 1788. Legenden sier at vraket av en spansk gallion, lastet med gull, ligger et sted på bunnen av Tobermory Bay. Et skip fra den beseirede Spanske Armada flykter fra den engelske flåten i 1588, og ankret opp i Tobermory. Under 2.verdenskrig var Tobermory hjemmet til Royal Navy training base HMS Western Isles.
Tobermory
Tobermory havn
Her ble vi en dag. Den 23.7 satte vi kursen mot Isle of Sky. I sundet mot fastlandet, Kyle Rhea, fikk vi kraftig men forventet motstrøm. Han satte i 6-7 kn. midtfjords, men vi holdt oss langs land på fastlandssiden der det var litt bedre forhold. Masse delfiner jaktet på mat i sundet. Vi ankom Kyle Of Lachalse på ettermiddagen etter å ha sjekket om havnen på Sky siden, Kyleakin, var brukbar. Ikke egnet!
Kyle Of Lachalse
Vi fikk plass «long side» i en liten gjestehavn. Vi ble tatt i mot av en hyggelig Harbour Master til en hyggelig pris. Dette er et lite sted med vel 700 innb. Byen er endestasjon for jernbanen som går vestover fra Inverness.
Dette sier de selv om området: «Dette er høylandet i Skottland! Landet for de gamle klanene og de mange slott. Hjem for laks og hjort, åsene dekket med lyng og innsjøer med storhavet utenfor. Et sted hvor Gælisk fortsatt snakkes og folk er vennlige. Det er Ceilidhs (en tradisjonell gælisk sosial sammenkomst, noe som vanligvis innebærer gælisk folkemusikk og dans) med ekte musikk og mat tilberedt fersk fra jorden og havet. Der veiene, blottet for trafikk og som smyger seg gjennom avsidesliggende fjellands daler til steder få har sett. Lochalsh! Vilt og vakkert.»
Dessverre hadde vi dårlig tid og måtte prioritere fremdrift. Neste dag den 24.7 satte vi kursen mot Stornoway i nydelig motorbåtvær.
Stornoway
Stornoway ligger på Isle of Lewis, i ytre Hebridene, Skottland. Dette er den største byen på de vestlige øyer med omlag 9000 innb. En viktig havn og administrativt senter for Ytre Hebridene. Havnen er vert for fiskeflåten og tilhørende tjenester. Riktignok noe redusert sammenlignet med sin storhetstid. En lite marina og fortøyninger for fritidsbåter finner vi i Indre Havn. Et liten skipsverft og slipp, tre større brygger for kommersiell trafikk og Stornoway livbåtstasjon, drevet av RNLI i Ytre Havn. Det er et par daglige fergeforbindelse med det Skotske fastlandet operert av Caledonian MacBrayne. Det finnes også en flyplass noen km fra byen med forbindelse til Aberdeen, Benbecula, Edinburgh, Inverness og Glasgow.
Stornoway indre havn
Det skulle vise seg å bli en ganske begivenhetfull første kveld i byen.
Lerwik
Rørvik – Brønnøysund
Brønnøysund – Sandnessjøen
Henningsvær
Tromsø
før vi la kursen direkte over til Rørvik som ligger på grensen mellom Nord-Trønderlag og Nordland. Turen videre opp langs Nordland ble fantastisk fin. Forbi Leka og videre innom Brønnøysund. for å hilse på kjentfolk av mannskapet. Vi ble mottatt med flagg og hurrarop. Det vanket både hjemmelagede vafler, nydelig nyrørt jordbærsyltetøy. Det ble langt på natt før vi kom oss til køys. Neste dag bar det videre nordover med Vega på babord side delvis skjult i lavt skydekke, dessverre. Så Tjøtta (et maktsentrum i vikingtiden) på styrbord side. Tett inn på Alstahaug (Petter Dass) og flott seilvind langs «de syv søstre» opp mot Sandnessjøen. En kort stopp også der for å hilse på kjente.
SailTor 
